Da folk begynte å sende potetgullposer tilbake til produsenten, Vaux, for å protestere på at posene ikke var lett å resirkulere, merket selskapet dette og lanserte et innsamlingspunkt. Men realiteten er at denne spesialplanen bare løser en liten del av søppelfjellet. Hvert år selger Vox Corporation alene 4 milliarder emballasjeposer i Storbritannia, men bare 3 millioner emballasjeposer resirkuleres i det ovennevnte programmet, og de har ennå ikke blitt resirkulert gjennom husholdningsresirkuleringsprogrammet.
Nå sier forskere at de kan ha kommet opp med et nytt, grønnere alternativ. Metallfilmen som brukes i dagens potetgullemballasjeposer, sjokoladeplater og annen matemballasje er svært nyttig for å holde maten tørr og kjølig, men fordi de er laget av flere lag plast og metall smeltet sammen, er de vanskelige å resirkulere. bruk.
"Potetgullposen er en høyteknologisk polymeremballasje." sa Dermot O'Hare ved Oxford University. Det er imidlertid veldig vanskelig å resirkulere det.
Det britiske avfallshåndteringsbyrået WRAP uttalte at selv om metallfilmer teknisk sett kan resirkuleres på industrielt nivå, fra et økonomisk synspunkt, er det foreløpig ikke mulig for utbredt resirkulering.
Alternativet foreslått av O'Hare og teammedlemmer er en veldig tynn film som kalles et nanoark. Den er sammensatt av aminosyrer og vann og kan belegges på plastfilm (polyetylentereftalat, eller PET, de fleste vannflasker i plast er laget av PET). Relaterte resultater ble publisert i "Nature-Communication" for noen dager siden.
Denne ufarlige grunningrediensen ser ut til å gjøre et materiale trygt for matemballasje. "Fra et kjemisk synspunkt er bruken av ikke-giftige materialer for å lage syntetiske nanoark et gjennombrudd." sa O'Hare. Men han sa at dette vil gå gjennom en lang reguleringsprosess, og folk bør ikke forvente å se dette materialet brukt i matemballasje minst innen 4 år.
Noe av utfordringen med å designe dette materialet er å møte industriens krav til en god gassbarriere for å unngå forurensning og holde produktet ferskt. For å lage nanoark laget O'Hare-teamet en "torturous bane", det vil si å bygge en labyrint på nanonivå som gjør det vanskelig for oksygen og andre gasser å diffundere inn.
Som en oksygenbarriere ser det ut til at ytelsen er omtrent 40 ganger høyere enn for tynne metallfilmer, og dette materialet fungerer også godt i bransjens "bøyetest". Filmen har også en stor fordel, det vil si at det kun er ett PET-materiale som kan gjenvinnes mye.
Innleggstid: 09. oktober 2021